Ord til ettertanke... en julefortelling skrevet av en rusmisbruker!

Bygatene lå øde å forlatte. Natten var mørk og stjerneløs. Ikke en gang månen hadde funnet det for godt og titte frem på desemberhimmelen denne natten.
sjelden hadde Oslos gater syntes like stille og forlatt som akkurat nå. Foruten hennes egne åndedrag og de klagende ulene til den bitende kalde vinternattsvinden som hastet avsted gjennom gatene, var det ikke en eneste liten lyd å høre. Følelsen av at hun var det eneste gjenlevende vesen på jorden, var så sterk at hun ble skremt. Byen minnet om en utdødd spøkelsesby. Alt var lukket og låst. Ikke et menneske var og se. Ikke en eneste bil trillet gjennom gatene. De få bilene som var og se, sto parkerte og forlatte. Bortsett fra gatelytenes matte gjenskinn i den svarte asfalten, var gatene fullstendig mørklagte. Ikke en gang de enorme mengdene med julepynt, som i ukesvis hadde lyst opp gatene både natt og dag, var tent nå. Sannsynligvis fordi det ikke var forventet at noen mennesker ved sine fulle fem, ville vandre gatelangs akkurat denne kvelden. Eller....ihvert fall ingen som det var verdt anstrengelsene og pynte opp for. For hvem var vel på bytur på selveste julekvelden? Da skulle man jo befinne seg innendørs, sammen med sine nærmeste. Med juletre, julemat, julesanger og de tradisjonelle programmene som ble vist på fjernsynet i jula år etter år.

Hun hutret og dro jakka enda tettere rundt seg. Kjente hvordan kulda snek seg forbi alle lagene med klær, og videre inn under huden. Helt inn til margen. Inn til sjelen. Hun skalv og hakket tenner. Kjente hvordan den vonde klumpen i magen vokste og vokste og prøvde å tvinge seg frem og ut av henne. Hun trakk pusten dyp, lente hodet så langt bakover hun klarte, og knep øynene hardt igjen. Prøvde desperat å presse tårene tilbake. Forsøkte å tvinge tilbake selvmedlidenheten, sorgen og ensomheten, som truet med å ta over hele hennes sjel. Hennes indre. Hun ville ikke...ville ikke ha disse følesene i seg. Disse vonde følelsene som rev og slet i henne. I sjelen, og i kroppen. Ville ikke ha dem, i alle fall ikke på en kveld som denne. Hun ville ha dem bort. Vekk. Ut av bevisstheten. Ut av sinnet. Det var jo julaften, for søren. Man skulle vel få være glad da. Få ha det bra.

I flere minutter sto hun med bøyd hode og lukkede øyne, før hun igjen rette blikket fremover, og plasserte sekken bedre til rette på ryggen. Klokken nærmet seg midnatt, og hun var sliten, trøtt og så lei. Mest av alt ville hun bare legge seg ned, akkurat der hun sto, midt i Karl Johan. Hun ville så gjerne krype lang ned i soveposen og gjemme seg vekk. Flyte fra tankene, det livet hun hadde, og fra seg selv. Men...hun visste hun ikke kunne gjøre det hun hadde mest lyst til. Hun kunne ikke legge seg ned midt i Oslos paradegate. Da ville det nok ikke ta lang tid før det ville dukke opp noen, vektere, eller kanskje politi, og hun ville bli jaget ut på vandring på ny. For man kunne jo ikke gå hen og legge seg ned og sove midt i hovedstadens hovedgate. Eide hun virkelig ikke skam i livet? Derfor tvang hun seg videre. Med bein som føltes tunge som bly, trasket hun avsted forbi Nationaltheateret, og bortover til Vika.

I en krok, intil veggen til Konserthuset, der hun visste at den kalde vinden ville la henne være i fred, sank hun ned. Rullet ut soveposen, sank så langt ned i den hun  kunne kommet, og krøllet seg sammen i fosterstilling med armene godt rundt seg selv. Tett inntil brystet presset hun det falmende bildet hun bestandig bar med seg. Det bildet hun hadde båret rundt seg hvorhen hun hadde stått og gått, hver eneste minutt av døgnet de siste to årene. Bildet av Tommy. Et lite øyeblikk holdt hun bilde litt foran seg, betraktet stumt den smilende gutten, før hun lot fingrene gli varsomt over kinnet hans. Ned hakepartiet og halsen. Og ut av bildet. " God jul da, gutten min", hvisket hun stille før hun lot de blåfrosne leppene fjærlett berøre den smilende gutten på bildet. "Sov godt, og drøm om engler".
Så lot hun øyelokkene gli langsomt igjen, og tillot søvnen å ta henne med vekk. Vekk fra der hun var. Til et annet, bedre sted. Til drømmeland, der hennes kjære sto og ventet, også denne natten. Og endelig...Endelig kunne man se et lite smil kruse over leppene hennes. Omsider fikk også hun litt hvile, ro og fred.